Blåhø

Et radiotårn og halve kongeriket

Det finnes høyere topper i Norge enn Blåhø, men få er like brutale. Bakken opp til Blåhø er lang, bratt, grusete og seig. Kommer du deg til toppen belønnes du med malerisk utsikt over halve kongeriket. Og en ørliten asfaltflekk.

Fra Vågåmo sentrum ser du konturene av toppen med radiotårnet et stykke øst. Vi blir overrasket over hvor langt borte det ligger, og er med ett litt usikre på om vi har valgt riktig startpunkt. Vi sjekker kartet ivrig og finner klatringens utgangspunkt Øygardsvegen rett ved vår parkeringsplass. - Er det veien til han slurpende ordføreren? Ingen svarer.

Det er meldt kraftig vind på toppen og vi har ingen anelse om det er mulig å gjennomføre klatringen, mens vi triller sakte forbi Vågå Stavkirke diskuterer vi mest hvor bratt det kommer til å bli. Veien går fort fra asfalt til hardpakket grus, men best av alt: det blir knallbratt med en gang så diskusjonen vår stopper. Vi merker fort at dette kan bli en stigning man enten hater eller elsker. Vi har alt for mye klær nede i skogen, fluene surrer og det er varmt og tungt, og vi sloss for å finne den perfekte vinkelen på kroppen for ikke å spinne.

Så er vi over tregrensen, det flater ut og vi får fart. Rundt oss er det fjelltopper så langt øyet kan se, men vi har mistet synet av radiomasten. Veien blir grovere og bukter seg innover fjellet som nå virker helt flatt. Så begynner dekkene å synke. Våre 25 mm dekk har måttet tåle mye allerede, men nå blir det virkelig tungt for beina også. Flere små kneiker, bratt og steinete. Vinden vi fryktet i starten viser seg å blåse riktig vei og noens guder blir takket for det. Fjelltoppene rundt oss har blitt flere men mindre, og landskapet er grått og litt grønt. - Litt som å sykle på månen, bare jævlig tungt, kommenterer Christian. - Jeg tror det er her Ivo Caprino gjorde scenen med han gråsteinspiseren, puster Lars.

Hvert tråkk på pedalen gjør vondt og plutselig åpenbarer tårnet seg igjen. Det ruver på den høyeste toppen i det postapokalyptiske landskapet og veien snirkler seg opp og rundt på baksiden. Når vi endelig finner rytmen i grusen blir den enda grovere, det er hardt å finne et spor å følge. Og så, akkurat i det vi triller opp ved siden av radiotårnet: den absurde følelsen av å være på asfaltert vei. Så er det pur lykke over å ha kommet helt opp og kjenne på at det faktisk er mulig å nå denne forblåste toppen med landeveissykkel, 1618 meter over havet. Vinden vi fryktet på nederst i dalen var heldigvis med oss hele veien opp.

Fra Blåhø ser du Rondane i øst, du ser mørke Lågen bukte seg ned mot Otta hvor den blander seg med den smaragdgrønne Ottaelva. Du ser vestsida av Gausdal, videre i sør Bitihorn og Gjendealpene. 29 av Norges høyeste fjell ligger i området fra Gjende og vestover mot Sogn og Fjordane, det 30. høyeste finner du om du vender deg nordover mot Dovre og Snøhetta. Det er fantastisk utsikt om du greier å løfte blikket fra grusen underveis i klatringen. Eller bruk god tid på nedstigningen. Nede i Våga er det flere fine veier om du vil gjøre en runde. God og hjemmelaget mat får du på Bokhandel´n Kafe rett ved stavkirka.

 

FAKTA OM TUREN

Vegtur syklet Blåhø sommeren 2016

 
 

~ fin ~

 

Se flere turer